I dag fikk jeg høre en historie fra en bekjent som hadde mistet moren sin for 4 år siden, i denne teksten har jeg valgt å kalle henne Marit. Moren til Marit var alkoholiker, og hvordan hun gikk bort er det ingen som vet. Hun sovnet inn i sitt eget hjem, og alt i huset var på stell. Bortsett fra på nattbordet hennes, der var det noe som hadde knust. Marit ønsket obduksjon for å se hvordan moren hadde gått bort, men det ønsket ikke resten av nærmeste familie. Så hva gjør man da?
I dette tilfellet ble det ikke noe obduksjon, for hvem ønsker vel å krangle når man er i sorg? Årene har gått, og de alle angrer på at de ikke fikk vite dødsårsaken. Strakk hun seg etter telefonen? Hadde hun det vondt? Ingen vet, og nå får de heller aldri vite det. Hvordan skal man klare å ta en slik beslutning alene når ikke alle er enig der og da?
Denne familien som med mange andre syntes det var mange valg å ta på alt for kort tid. De hadde aldri snakket om hvordan moren ønsket det, selv ikke når døden kunne inntruffet når som helst med tanke på alkoholen. Jeg ble litt forundret når jeg hørte at Marit ikke var helt fornøyd med begravelsen, at hun ønsket mer for moren sin. For her har hun og hennes nære familie vokst opp med en alkoholiker som mor. En mor som har vært minimalt tilstede for barna sine. En mor som har satt sine egne behov først. Allikevel følte hun ikke at hun som sang i kirken var bra nok for moren som lå i kisten. Spørsmålene om sangene var riktig valg, om gravsteinen var personlig nok, eller om blomstene var fine nok stiller hun seg fremdeles i dag 4 år senere. Det viser bare hvor mye en avskjed betyr for de aller fleste av oss. Jeg tror aldri man blir noe mindre glad i verken moren eller faren sin selv om de er alkoholiker. Jeg tror man alltid vil ønske de en verdig avskjed. Men her ser vi et godt eksempel på en som har opplevd det på nært hold å miste noen som ikke har vært der, og det betyr allikevel så mye.
Den dagen jeg mister en av mine nærmeste er jeg sikker på at jeg aldri ville blitt fornøyd. Jeg ville alltid spurt meg selv om det var noe jeg kunne gjort annerledes. Jeg hadde vært den kunden som hadde trengt et halvt år på å få formulert minneordet riktig, og ikke minst oppsettet på steinen. Antagelig hadde jeg brukt ett år i forveien på å finne ut hvilken stein jeg skulle hatt. Men jeg hadde bare hatt 10 dager på å få begravelsen perfekt, og der hadde jeg sikkert aldri blitt fornøyd før jeg hadde fått eieren av sangen jeg hadde valgt til å synge. Så mye hadde jeg lagt i det. Så kjære Marit, jeg skjønner hva du mener. Og jeg er sikker på at det er så mange andre som tenker akkurat det samme som deg.
