Aktiv dødshjelp

 

 

Jeg kom over et innlegg på Facebook hvor det var snakk om aktiv dødshjelp. Slike temaer syntes jeg er spennende, og trykket meg selvfølgelig inn for å lese. Jeg har alltid visst at det har vært mulig å få til i Sveits, men jeg ble rørt over å lese historien. Så er spørsmålet burde det vært tilbudt i Norge?

Innlegget handlet om en familie på fire personer. Det var mamma, pappa, storesøster, og sønn. Og som liten skjønner de at det er noe som ikke helt stemmer, og etter en lang sykdomsperiode får han diagnosen cerebral parese. Det er først når han blir 17 år at han får riktig diagnose som var 4H- syndrom. Diagnosen gjorde at han etter hvert som årene gikk ikke kunne gå, snakke, spise, eller drikke. Også hvordan liv er det?

En ting er hvis det kun var at man måtte sitte i rullestol, men hva med når det går over til at du ikke kan klare deg selv i en alder av 24 år? Kroppen faller sammen, og alt du en gang klarte blir plutselig en fjern drøm. Jeg syntes det er forferdelig urettferdig at noen kan oppleve noe som er så jævlig. Jeg må også si at jeg setter så umåtelig stor pris på den løpeturen jeg hadde på formiddagen i dag- det å kjenne vinden i håret og føle at beina flyr det ville han aldri kjenne på igjen. Når man leser slike innlegg gjør det at man setter litt ekstra pris på de små tingene i livet.

Torgeir som sønnen deres het fikk masse hjelp etter selvmordsforsøket i 2017, men ønsket fortsatt å dø. Jeg tenker at det må ha vært ganske heftig å ha vært foreldre til en som har et så stort ønske om å ikke ville leve lenger. Skal man som forelder akseptere ønsket til barnet sitt?

Jeg har lest meg opp på at klinikken i Sveits kan ta i mot innbyggere fra andre land som ønsker å avslutte livet, men at det må en advokat inn i bildet som kan si at personen er ved sine fulle fem i tillegg til at klinikken har en del krav som på tilfredsstilles. Han fikk grønt lys.

Det som kommer nå gjør at jeg får tårer i øynene. Han valgte å en dato som var 2,5 år frem i tid som gjorde at de fikk snakket om alt de trengte å snakke om. Foreldrene trengte ikke lenger å gå rundt å lure på om han ville ta selvmord, og de fikk en fin tid sammen. Avreisedagen kommer, og når de har ankommet Sveits er det en siste sjekk de må igjennom før den virkelige dagen er der. Torgeir har mistet språket så det kan kun være spørsmål som gjør at han kan nikke eller riste på hodet. Han er fortsatt sikker.

20/2-20 ble livet hans avsluttet etter hans eget ønske. Jeg tenker at for å klare å gjennomføre dette må man virkelig ha det vondt, og ikke se noe lys i tunnelen. Det jeg syntes er så fantastisk med denne historien er at foreldrene var såpass åpne for å gjøre det beste for sønnen. For etter at de hadde prøvd det de ønsket med hjelpeapparat som ikke fungerte, gjorde de det som betydde mest for sønnen.

Jeg skal være ærlig å si at hvis jeg noen gang havner i en ulykke som gjør at jeg ikke lever et fullverdig liv så håper jeg at jeg kan få avslutte livet i mitt hjemland hvis det er det jeg skulle ønske. Jeg tror at hvis man virkelig ønsker å ta livet sitt så klarer man det uansett, og det hadde kanskje bare vært bedre måte å avslutte livet på?

Jeg syntes det er så bra at denne historien kommer frem i lyset, at vi får en ny diskusjon om aktiv dødshjelp, og at temaet  blir litt mindre tabu. Jeg vil anbefale alle å lese historien inne på NRK.

Hvil i fred’ Torgeir.

–Katrine Smith

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.