Hei alle sammen <3

Jeg ser jeg stadig blir fraværende noen dager før jeg plutselig er tilbake. Denne bloggen handler mye om jobben min, og jeg har vært usikker på om det passer seg at jeg gjør den såpass privat som jeg ønsker for å klare å oppdatere den hver dag.

Jeg har bestemt meg for å prøve.

Jeg ønsker at bloggen skal handle om min hverdag, og det som skjer i mitt liv. Det vil være alt fra hvordan hjemmet mitt ser ut, til en økt på treningssenteret. Det kan handle om død i det ene sekundet, og mathandling på tilbud i det neste.

Jeg gleder meg til å titte innom oftere, og dele mine hverdags øyeblikk <3

 

— Katrine

 

Personene som er involvert ønsker å holde seg anonyme derfor heter den avdøde i denne historien Laila.

Selvmord er så tabu å snakke om. Det er flaut fordi vi ser på det som en svakhet. Når man velger å avslutte sitt eget liv så har du opplevd et så stort mørke som du ikke skjønner hvordan du skal komme deg ut av.

Laila har hatt en tung barndom, og vært inn og ut av barnevernet. Etterhvert som årene gikk så alt tilsynelatende bra ut. Hun hadde fått seg en mann, og tre barn. Det må ha vært en fasade utenfra. For en dag orket hun ikke mer, det var for mørkt. Hun hadde slitt mye med rusmidler, og nå hadde de tatt over livet hennes.

Laila hadde en gammel barndomsvenninne, men de hadde mistet kontakten de siste årene på grunn av alt det vanskelige. Når Laila gikk bort visste ingen om det, og det kom som et stort sjokk for alle som kjente henne. Mannen hennes hadde nå mer enn nok med seg selv. Familien ville ha en lukket begravelse, og derfor ble ikke dødsfallet annonsert. Når man velger å holde en begravelse lukket finner folk ut av det på andre måter. Sannheten går over til å bli spekulasjoner. Folk finner ut om dødsfallet via venner, som var venn med den avdøde igjen. Det er ofte i begravelsen man får bearbeidet sorgen, og kommet seg i gjennom den, men det var ikke mulig her.

Derfor begynte gamle venninner etterhvert å lete frem gravnummeret til minnesteinen slik at de fikk komme seg igjennom sorgen. Når en velger å avslutte livet på denne måten blir det mange tanker man sitter igjen med, man kjenner kanskje på en skam fordi man føler man ikke strakk til når personen kom til dette valget. Det er mange grunner til at man kanskje ønsker å ha en bisettelse lukket, og det skal ingen dømme. Det mange glemmer når de står i sin egen sorg er at andre også ønsker å sørge. Man skal ikke ta hensyn til andre fordi alle har rett til sørge, det er bare greit å tenke en gang igjennom hvorfor man tar det valget man tar.

For det var så fint å se hvor åpen familien til Ari Behn var om bortgangen til sin kjære. Hele Norge fikk være med på bisettelsen, og det ble ingen spekulasjoner siden familien var så åpen. Jeg blir rørt av å tenke på talen til Maud, jeg satt med gåsehud fordi den kom fra hjertet.

Og den traff meg rett i hjertet.

Visste du det at en dag ikke vil være igjen noe som viser at du har vært på jorden?

Jeg tenker vi kan bruke meg som eksempel. Tenk at jeg har gått bort i dag. Først ville mine nærmeste hatt en begravelse, og kjøpt en gravstein til meg. Enten mamma eller pappa ville blitt fester. En fester er den ansvarlige for graven, og den personen som tar alle bestemmelser. Hvert 20 år betaler man en festeavgift som gjør at man får beholde graven i 20 år til. Hvis denne ikke betales etter opptil 3 purringer vil gravsteinen man har bli fjernet fra plassen sin, og satt på et eget depo på kirkegården. Dersom ingen har latt høre fra seg på det året den har stått på depoet vil den bli destruert, eller hentet av et gravstein firma.

Når vi får inn en gjenbruksstein polerer/ flammer eller sandblåser vi forsiden for å fjerne all tekst som er på steinen. På den måten kan den brukes om igjen til andre kunder. Det er en quote som sier at den avdøde lever videre så lenge alle de som kjente personen fortsatt er i live. Poenget er at det tar så kort tid før vi alle blir glemt.

Så enten bli steinen til pukk, eller så blir den brukt videre etter litt arbeid. Det er foreløpig ikke et stort marked med gjenbruksstein, men det er ofte noen som er veldig klare på at det er dette de ønsker siden det er miljøvennlig. Det er også et veldig godt alternativ for de som ikke har så mye å bruke på en gravstein.

Personlig har jeg stor forståelse for at det føles litt rart å skulle bruke en annen sin gravstein selv om den blir som ny, og jeg kan ærlig si at jeg ikke føler meg klar for å skulle brukt det til noen av mine nærmeste. Det er bare noe med det å kunne handle en ny gravstein, og vite nettopp det. Den er ny.

— Katrine

 

 

 

 

Jeg har gått til psykolog nesten hver eneste uke i 1,5 år. Og jeg skal ærlig si at jeg har lurt på om jeg kommer meg gjennom de 5 ukene han skal ha ferie hver sommer, og tenkt at jeg aldri kommer til å komme meg ut av mørket. Nå er det 2 måneder siden sist jeg hadde en time, og jeg lider absolutt ingen nød. Angsten er roligere, følelsene begynner å komme tilbake, og ikke minst alle minnene jeg hadde fortrengt. Jeg har fått det så mye bedre, og alt fordi jeg turte å strekke ut hånden, og be om hjelp.

Jeg er sikker på at covid19 ikke har gjort det så mye bedre for andre som sliter i en ellers tøff hverdag. Man kjenner kanskje angsten litt sterkere enn før, kanskje er man litt mer deprimert fordi man ikke kan gjøre det man ønsker når man ønsker det.

Enkelte dager sliter jeg selv. Jeg ser ikke en løsning på hvordan vi kan komme oss ut av krisen vi nå er inne i. Jeg er ikke motivert for å stå opp, og jeg syntes det er deprimerende at jeg ikke kan dra innom butikken å glemme håndsprit uten å få dårlig samvittighet. Jeg merker kroppen er litt mer sliten fordi jeg hele tiden må tenke, og kjenner jeg noen symptomer tenker jeg umiddelbart at jeg må i karantene.

Samtidig tenker jeg at jeg er heldig. Jeg er heldig fordi jeg er frisk og ikke trenger å være redd for å bli smittet med covid19. Jeg er heldig fordi jeg kan følge alle mine drømmer, og at jeg har en familie som står stødig rundt meg, og heier på meg. Sist men ikke minst er jeg heldig fordi jeg har en trygg jobb som fortsatt gir meg penger inn på konto hver eneste måned. Før ville jeg tatt alle disse tingene for gitt, men tiden vi har vært inne i har virkelig satt det i perspektiv.

Jeg er uendelig glad for å være norsk,

og jeg er dypt takknemlig for alt jeg har.

 

I dag fikk jeg høre en historie fra en bekjent som hadde mistet moren sin for 4 år siden, i denne teksten har jeg valgt å kalle henne Marit. Moren til Marit var alkoholiker, og hvordan hun gikk bort er det ingen som vet. Hun sovnet inn i sitt eget hjem, og alt i huset var på stell. Bortsett fra på nattbordet hennes, der var det noe som hadde knust. Marit ønsket obduksjon for å se hvordan moren hadde gått bort, men det ønsket ikke resten av nærmeste familie. Så hva gjør man da?

I dette tilfellet ble det ikke noe obduksjon, for hvem ønsker vel å krangle når man er i sorg? Årene har gått, og de alle angrer på at de ikke fikk vite dødsårsaken. Strakk hun seg etter telefonen? Hadde hun det vondt? Ingen vet, og nå får de heller aldri vite det. Hvordan skal man klare å ta en slik beslutning alene når ikke alle er enig der og da?

Denne familien som med mange andre syntes det var mange valg å ta på alt for kort tid. De hadde aldri snakket om hvordan moren ønsket det, selv ikke når døden kunne inntruffet når som helst med tanke på alkoholen. Jeg ble litt forundret når jeg hørte at Marit ikke var helt fornøyd med begravelsen, at hun ønsket mer for moren sin. For her har hun og hennes nære familie vokst opp med en alkoholiker som mor. En mor som har vært minimalt tilstede for barna sine. En mor som har satt sine egne behov først. Allikevel følte hun ikke at hun som sang i kirken var bra nok for moren som lå i kisten. Spørsmålene om sangene var riktig valg, om gravsteinen var personlig nok, eller om blomstene var fine nok stiller hun seg fremdeles i dag 4 år senere. Det viser bare hvor mye en avskjed betyr for de aller fleste av oss. Jeg tror aldri man blir noe mindre glad i verken moren eller faren sin selv om de er alkoholiker. Jeg tror man alltid vil ønske de en verdig avskjed. Men her ser vi et godt eksempel på en som har opplevd det på nært hold å miste noen som ikke har vært der, og det betyr allikevel så mye.

Den dagen jeg mister en av mine nærmeste er jeg sikker på at jeg aldri ville blitt fornøyd. Jeg ville alltid spurt meg selv om det var noe jeg kunne gjort annerledes. Jeg hadde vært den kunden som hadde trengt et halvt år på å få formulert minneordet riktig, og ikke minst oppsettet på steinen. Antagelig hadde jeg brukt ett år i forveien på å finne ut hvilken stein jeg skulle hatt. Men jeg hadde bare hatt 10 dager på å få begravelsen perfekt, og der hadde jeg sikkert aldri blitt fornøyd før jeg hadde fått eieren av sangen jeg hadde valgt til å synge. Så mye hadde jeg lagt i det. Så kjære Marit, jeg skjønner hva du mener. Og jeg er sikker på at det er så mange andre som tenker akkurat det samme som deg.

 

 

 

Det som har vært den mest tradisjonelle måten å handle gravstein på er gjennom begravelsesbyråene, men som vi har vært inne på før så gjør det at en gravstein er dyrere der enn hvis du finner en leverandør som ikke er knyttet opp til et begravelsesbyrå. Netthandel har tatt helt av, og det forstår jeg godt. Butikkene går konkurs en etter en og selv om det er trist er det realiteten. Til og med gravstein markedet har begynt å komme på netthandel, og det er der vi satser.

Vi har ikke tid til å stikke innom kjøpesenteret hver dag, vi jobber og har en familie vi skal ta vare på. I tillegg blir man jo helt utslitt. Creds til alle de av dere som klarer å få med et klesplagg hjem etter å ha brukt en hel lørdag ute. Jeg får muligens med meg et par sokker, hodepine og en parkeringsbot på vei ut dørene.

Over til poenget. I går hadde vi noen herlige kunder innom butikken, og jeg syntes det er like hyggelig som alltid. Jeg tror faktisk det er noe av det beste med jobben min nemlig det å kunne hjelpe kunden med den perfekte steinen til sine kjære som har gått bort. Og når det i tillegg ikke er så ofte folk kommer innom, er det ekstra stas å bli kjent med kundene som handler fra oss.

Kundene som kom innom oss hadde vært innom en annen leverandør før de kom til oss, men der ønsket de kun å selge steinene som var i katalogen, og som med alt annet så passer ikke det for alle. Derfor kom de innom for å se om vi klarte å tilpasse steinen etter deres ønsker, for den skulle være nøyaktig tilpasset den avdøde samtidig som de skulle like den selv. Vi brukte god tid. Vi gikk igjennom lageret hvor alle steinene som er ferdig produsert står før de blir tatt med videre til butikken. Det er alltid lettere å få et inntrykk av en stein når den står ferdig gravert, og med tilbehør. De så seg ut noen steiner de syntes var fine, men falt spesielt for en. Det vanskeligste var å vite hvilken farge de skulle ha på steinen, hvilken farge på skriften og hvordan det egentlig ville bli seende ut. Og vet du hva? Det har jeg full forståelse for.

Når du ønsker en gravstein som ikke er i katalog med akkurat dine ønsker så er det helt håpløst å vite hvordan det vil se ut » in the real life». Det kan bli for mye, eller det kan bli helt perfekt. Etter 2 timer følte de at de hadde designet gravsteinen akkurat slik de ønsket, men de hadde fortsatt en liten tvil. Når de var på vei til å dra sa de at de sannsynligvis var de mest ubesluttsomme kundene vi hadde i hvert fall den dagen, og antagelig på en god stund etter også. Steinen de designet ga meg et inntrykk av hva den avdøde likte, og den ble fantastisk fin med det personlige preget de satte på den. Det å handle gravstein er ikke som å handle klær, nettopp fordi man forhåpentligvis ikke handler en gravstein hver måned eller hvert år.

Så kjære dere som var innom, og til alle dere andre som skal handle gravstein. Jeg skjønner at det er vanskelig å bestemme seg. Jeg skjønner at det skal bli perfekt både for den avdøde, men også for dere som skal besøke graven i mange år til. Jeg forstår så uendelig godt dersom du vil dra hjem å la ting synke inn før du bestemmer deg, eller at du ønsker å bruke en hel dag i butikken. Du skal aldri føle at du må kjøpe noe bare fordi du har brukt lang tid, og hatt mange spørsmål. Du skal kjøpe den fordi det er akkurat den du ønsker at skal stå på graven til din kjære.

Tusen takk for at dere valgte akkurat oss når det er så mange andre på markedet som også er dyktige <3

 

 

 

 

 

Jeg kom over et innlegg på Facebook hvor det var snakk om aktiv dødshjelp. Slike temaer syntes jeg er spennende, og trykket meg selvfølgelig inn for å lese. Jeg har alltid visst at det har vært mulig å få til i Sveits, men jeg ble rørt over å lese historien. Så er spørsmålet burde det vært tilbudt i Norge?

Innlegget handlet om en familie på fire personer. Det var mamma, pappa, storesøster, og sønn. Og som liten skjønner de at det er noe som ikke helt stemmer, og etter en lang sykdomsperiode får han diagnosen cerebral parese. Det er først når han blir 17 år at han får riktig diagnose som var 4H- syndrom. Diagnosen gjorde at han etter hvert som årene gikk ikke kunne gå, snakke, spise, eller drikke. Også hvordan liv er det?

En ting er hvis det kun var at man måtte sitte i rullestol, men hva med når det går over til at du ikke kan klare deg selv i en alder av 24 år? Kroppen faller sammen, og alt du en gang klarte blir plutselig en fjern drøm. Jeg syntes det er forferdelig urettferdig at noen kan oppleve noe som er så jævlig. Jeg må også si at jeg setter så umåtelig stor pris på den løpeturen jeg hadde på formiddagen i dag- det å kjenne vinden i håret og føle at beina flyr det ville han aldri kjenne på igjen. Når man leser slike innlegg gjør det at man setter litt ekstra pris på de små tingene i livet.

Torgeir som sønnen deres het fikk masse hjelp etter selvmordsforsøket i 2017, men ønsket fortsatt å dø. Jeg tenker at det må ha vært ganske heftig å ha vært foreldre til en som har et så stort ønske om å ikke ville leve lenger. Skal man som forelder akseptere ønsket til barnet sitt?

Jeg har lest meg opp på at klinikken i Sveits kan ta i mot innbyggere fra andre land som ønsker å avslutte livet, men at det må en advokat inn i bildet som kan si at personen er ved sine fulle fem i tillegg til at klinikken har en del krav som på tilfredsstilles. Han fikk grønt lys.

Det som kommer nå gjør at jeg får tårer i øynene. Han valgte å en dato som var 2,5 år frem i tid som gjorde at de fikk snakket om alt de trengte å snakke om. Foreldrene trengte ikke lenger å gå rundt å lure på om han ville ta selvmord, og de fikk en fin tid sammen. Avreisedagen kommer, og når de har ankommet Sveits er det en siste sjekk de må igjennom før den virkelige dagen er der. Torgeir har mistet språket så det kan kun være spørsmål som gjør at han kan nikke eller riste på hodet. Han er fortsatt sikker.

20/2-20 ble livet hans avsluttet etter hans eget ønske. Jeg tenker at for å klare å gjennomføre dette må man virkelig ha det vondt, og ikke se noe lys i tunnelen. Det jeg syntes er så fantastisk med denne historien er at foreldrene var såpass åpne for å gjøre det beste for sønnen. For etter at de hadde prøvd det de ønsket med hjelpeapparat som ikke fungerte, gjorde de det som betydde mest for sønnen.

Jeg skal være ærlig å si at hvis jeg noen gang havner i en ulykke som gjør at jeg ikke lever et fullverdig liv så håper jeg at jeg kan få avslutte livet i mitt hjemland hvis det er det jeg skulle ønske. Jeg tror at hvis man virkelig ønsker å ta livet sitt så klarer man det uansett, og det hadde kanskje bare vært bedre måte å avslutte livet på?

Jeg syntes det er så bra at denne historien kommer frem i lyset, at vi får en ny diskusjon om aktiv dødshjelp, og at temaet  blir litt mindre tabu. Jeg vil anbefale alle å lese historien inne på NRK.

Hvil i fred’ Torgeir.

–Katrine Smith

 

 

 

 

 

 

 

I går fikk jeg en liten aha- opplevelse. Jeg trudde vi hadde kommet så mye lenger med at gravstein ikke var så tabu, og forbudt å vise bilde av. Jeg trudde vi hadde blitt så mye mer prisbevisste at vi ikke ble sure i kommentarfeltet fordi noen velger å dele en gravstein til 50%.

Der tok jeg feil.

I går kokte det i kommentarfeltet på en håndfull grupper. Jeg syntes det er  interessant å se er at for hver negative kommentar kommer det også en person med en positiv en. En person som står opp for oss uten å kjenne oss, eller å ha handlet fra oss. En person som har tatt seg bryet med å finne en gammel artikkel, og søkt seg frem til hvilket firma jeg jobber i for å kunne si at det vi driver med er et godt initiativ.

Jeg blir rørt.

Jeg er overbevist om at de menneskene som spyr kvalme i kommentarfeltet, og syntes det er så forferdelig at vi viser gravstein på facebook er de samme personene som klager over hvor dyrt det er den dagen de trenger en gravstein. Jeg er sikker på at disse menneskene aldri vil se hvordan ting henger sammen hvis de fortsetter den samme tankegangen. For hvis man evner å legge to og to sammen klarer man å se at det er takket være alle menneskene som tør å gi nye bedrifter en sjanse at prisene på gravstein går ned.

Så kjære kunde

Takk for at du har vært prisbevisst. Takk for at du har heiet på oss som skiller oss ut, og har vist oss tillit ved å handle av oss. Takk for at dere heier, deler og anbefaler.

Tusen takk for at dere har hjulpet oss, og andre som oss til å endre prisene på gravstein, og gjort flere bevisste. Det er kanskje fortsatt mye tabu ute å går, men jeg er sikker på at vi kommer litt lenger for hver dag som går.

 

 

— Katrine Smith

 

 

 

 

 

 

Hvor lang tid tar det før steinen kommer på plass?

• Hvor lang tid det tar før steinen kommer på plass avhenger av hvor lang tid det tar før vi får svar på søknaden vi sender til gravplassansvarlig, og hvor lang tid det tar før dere selv godkjenner skissen vi sender. Går det innenfor normal tidsramme sier vi ca 24 virkedager.

Får man se hvordan steinen vil bli før den blir startet på?

• Alle kunder får en skisse og ordrebekreftelse før vi starter på steinen. Skissen er i sort/hvitt men viser nøyaktig plassering som vil bli på steinen, og denne må godkjennes før ordren sendes til produksjon.

Går det an å ha skrift bak på steinen?

• Du kan velge selv om du ønsker å ha noe på baksiden av steinen. Det kan være navn, dikt eller f.eks et minneord.

Koster det noe ekstra å få steinen levert til nord- Norge?

• På alle steiner er frakt og montering inkludert med mindre noe annet er spesifisert i en budrunde eller lignende.

Det er lenge til steinen kan monteres, kan jeg allikevel bestille?

• Det er absolutt ingen problem å bestille selv om det er en stund til steinen kan monteres. Vi får beskjed i søknaden til gravplassansvarlig når den kan monteres, og den står hos oss til det er klart på gravlund.

Går det an å kjøpe stein før man har gått bort?

• Vi har hatt noen tilfeller hvor noen har ligget med alvorlig sykdom og fått beskjed om at det ikke er lenge igjen. Da har de ønsket å se på stein før personen har gått bort for å bli enige, og kunne se utkast. Det er noen praktiske ting som skal gjennomføres som vi må ha på plass ved kjøp.

Kan man ha egen dekor på steinen?

• Vi pleier å si at vi kan få til nesten hva som helst. Har du en dekor liggende som du ønsker å ha på gravsteinen kan vi konvertere den over, og tilpasse den til gravsteinen. Pris ligger på fra kr 1000,- til 2000,- avhengig av hvor mye tid vi bruker.

Jeg har sett en stein hos en annen leverandør, kan dere skaffe den billigere?

• Vi kan skaffe ALT, og siden vi har prisgaranti så vil vi alltid være best på pris hvis vi får muligheten til å gi et tilbud.

 

Har du noen spørsmål? – Legg igjen en kommentar <3

 

— Katrine Smith

 

 

 

 

 

 

Velkommen til min blogg! Dette innlegget er mitt første innlegg. Dette innlegget kan slettes via kontrollpanelet